Atomkjernen

Atomkjernen


En atomkjerne er sammensett av nukleon. Nukleon er protona og nøytrona i kjernen, og nukleontallet (antall nukleon) er antall proton + antall nøytron.
nucleus_small.jpg
Hvert grunnstoff har en bestemt mengde med proton i kjernen, men antallet nøytron i kjernen kan variere, og finnes flere i kombinasjoner for hvert grunnstoff. For eksempel har hydrogen 1 proton og er dermed det 1. grunnstoffet i perodesystemet, mens Litium har 3 proton i kjernen og er dermed det 3. grunnstoffet i periodesystemet. Atom med lik mengde proton men ulik mengde nøytron vert kalla isotopar av same grunnstoff.

Den sterke kjernekraften

Protonene har en positiv ladning, mens nøytron ikke har ladning. Siden det er flere proton i en kjerne skulle en tro at disse støter hverandre fra seg. Det er her den sterke kjernekraften kommer inn. Den virker som et superlim mellom nukleonene i kjernen. Dette er en veldig sterk kraft, men den har veldig liten rekkevidde. Den blir sterkere og sterkere dess lenger vekk et nukleon kommer fra kjernen, til den når et vist punkt da den ikke lenger har rekkevidde og er heller ikke lenger en kraft mellom nukleonene.

Litt Atom historie

Joseph John Thomson gjennomførte ett forsøk på 1890-tallet som førte til oppdagingen av elektronet. Ved å utføre ulike eksperiment med glassrør, som inneholdt gass under lavt trykk, fann han ut at atomene inneholdt små partikler han kalte for elektron. Han laget en atommodell der det meste av massen i atomet bestod av stoff med positiv ladning, og der elektronene med negativ ladning låg spredde rundt i dette positivt ladde stoffet. Nesten som en bolle-deig der selve deigen er det positive stoffet og roseinene i deigen er elektronene. Ernst Rutherford var derimot uenig med denne modellen. I 1911 utførte han sammen med Hans Geiger og Ernest Mardsen det kjente gullfolie- eksperimentet, der de sende alfapartikler mot en gullfolie. Resultatet førte til oppdagingen av atomkjernen. Rutherford fant ut at omtrent hele massen og all den positive ladningen var konsentrert i kjernen av atomet. Ved hjelp av data han samlet ved eksperiment, kom han fram til en ny atommodell; planetmodellen. Denne ble senere erstattet med "Bohrs atommodell" som vi bruker i dag.

Kilde

  • Læreboken Ergo Fysikk 1